Byantikvarens gule liste er en oversikt over registrerte verneverdige kulturminner og kulturmiljøer i Oslo. Listens fremste funksjon er å gi informasjon om hvor det foreligger erkjente og prioriterte verneinteresser. Den er et viktig redskap i Byantikvarens daglige arbeid, mens Plan- og bygningsetaten bruker gul liste først og fremst til å sortere saker som skal behandles av Byantikvaren.

7500 av Oslos 63 500 eiendommer er oppført i den gule listen. Av disse er hele 70 prosent lokalisert i indre by, det vil si innenfor det historiske urbane Oslo. Klikk her for å se Byantikvarens informasjonsark.

Seilduksfabrikken på Grünerløkka

Oppdaterte oversikter over verneverdige kulturminner og kulturmiljøer spiller etter hvert en viktig rolle for utarbeidelsen av statistikk over tap av kulturminner. De nasjonale resultatmålene er ifølge Stortingsproposisjon nr. 1 (2000-2001):
"Det årlige tapet av kulturminner og kulturmiljøer som følge av fjerning, ødeleggelse eller forfall skal minimeres, og skal innen år 2008 ikke overstige 0,5 prosent årlig"

Beregninger viser at omkring 1 prosent av de faste kulturminnene forsvinner hvert år. Oslo er utsatt for et sterkt endringspress for å bygge flere boliger og for å kunne romme flere arbeidsplasser. Bynære jordbruksarealer er også truet fordi de er attraktive arealer for utvidelse av byen.
 

Helt frem til 1950-årene var symbolske og kunstneriske begrunnelser for kulturminnevern dominerende. Fra 1960-årene ble et bredere sett av kulturhistoriske begrunnelser gjort gjeldende. Kulturminner som representerte de historiske vilkårene for folk flest ble vurdert som like viktige kilder til opplevelse og kunnskap som kirker og slott. Utover i 1960- og 70-årene kom det også til miljøpsykologiske synspunkter på den eldre bebyggelsen sammen med sosiale vurderinger og nyttebetraktninger. Først med Brundtlandrapporten i 1987 og Rio-konferansen i 1992 ble kulturminnevernet befestet som en del av det bredere miljøvernet.
 

Vekst og vern er ikke nødvendigvis motsetninger, og i mange sammenhenger gir vern av kulturminner og kulturmiljøer positive bidrag til langsiktig bærekraft. Å ta vare på kulturminner og miljø er viktig av flere grunner. De kan benyttes for å utvikle, gjenvinne og sikre kunnskap som ellers står i fare for å gå tapt. Bevaring av kulturminner kan bidra til miljøvennlige og bærekraftige løsninger som for eksempel i byggesektoren, hvor kunnskapen om håndverk og materialer er på vikende front. Like viktig er opplevelsen kulturmiljøer og gamle bygninger gir både til dem som bor i et område og til dem som kommer på besøk. I tillegg til å være viktige tur- og rekreasjonsområder, er det gamle kulturlandskapet, blant annet representert ved beitemark og hageanlegg, viktige områder for luftrensing og biologisk mangfold.

Eldre bygninger som ressurs
Ved bruk av tradisjonell materialkunnskap, teknologi og byggeskikk kan man bygge hus med en levetid på flere hundre år. Materialer og teknikker er nært knyttet til bygningens historiske, arkitektoniske og kulturelle verdi. Tradisjonelle bygningsmaterialer og teknikker har i tillegg kvaliteter som kan bidra til reduksjon i det totale ressursforbruket.

Materialkvalitet i eldre bygninger vurderes i de fleste tilfeller som fullt på høyde og ofte bedre enn tilsvarende nye materialer. Også inneklimaet har ofte vist seg å være bedre i eldre bygninger enn i nybygg. En eksisterende bygning kan ses på som bundet miljøbelastning, som først belaster ved riving. I restaurerings- og rehabiliteringsarbeid er gjenbruk og minst mulig utskifting et overordnet mål. Gammel bebyggelse som rives medfører bortkjøring og deponering av masse, og ny bebyggelse medfører forurensing og økt energiforbruk ved produksjon, transport og oppføring.

Gamle bygninger kan benyttes til nye formål etter hvert som konjunkturer og behov forandrer seg. Ved hjelp av god planlegging har for eksempel en del av de forhenværende fabrikkene langs Akerselva fått nytt liv samtidig som de formidler historiens gang og gir identitet til området.

Gamle vinduer
Vedlikehold og istandsetting istedenfor utskifting av gamle vinduer, dører og lignende er i det lange løp er god ressursforvaltning. Det er mange eksempler på at levetiden til gamle vinduer kan være over 250 år. Trevirket i vinduene i for eksempel murgårder fra slutten av 1800-tallet er ofte av langt bedre kvalitet enn i de vinduene som blir produsert i dag. Som regel ble det benyttet malmved (kjerneved) til vinduene. Ved bruk av riktig linoljemaling og kitt sammen med godt håndverk kan vinduene holde lenge. Utskifting blir gjerne et argument for å oppnå bedre varmeisolasjon, enklere renhold og vedlikehold. Vi anbefaler at de gamle vinduene blir vedlikeholdt, at gamle tetningslister blir skiftet ut og at det eventuelt også suppleres med gode varevinduer på innsiden. Dette vil gi et tilnærmet like godt lyd- og varmeisolerende resultat som nye vinduer. Undersøkelser har også vist at vedlikehold av gamle vinduer gir en mindre miljøbelastning enn utskifting til nye vinduer.

Gårdsanleggene
Bevaring av de gamle gårdsanleggene, spesielt de som har bevart sammenhengende områder av det opprinnelige kulturlandskapet, er viktig for miljøet og det biologiske mangfoldet. Disse grønne områdene med rester av beitemark og hageanlegg, bidrar til å opprettholde artsmangfoldet og fungerer som rensere av forurenset luft.
 

Internasjonal lovgivning og konvensjoner legger rammer for bevaring av kulturminner- og miljøer og naturressurser. Denne sammenstillingen er derfor et hovedelement i dagens miljø- og ressursforvaltning. Dette gjenspeiles blant annet i NOU 2002: 1 Fortid former framtid - Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk (skal følges opp med en Stortingsmelding). Flere stortingsmeldinger tar også for seg kulturminnevern som premiss for bærekraftig utvikling. Stortingsmelding nr. 24 Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand 2000-2001 trekker to perspektiver for vern frem:

• "Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser.
• Kulturminner av nasjonal verdi skal bevares som kunnskapskilder og som grunnlag for opplevelser for dagens og framtidens mennesker."

Stortingsmeldingene nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder er også relevante i denne sammenhengen:

Kulturminner og kulturmiljøer er selvfølgelige deler av vår hverdag, og nødvendige kunnskapskilder for forståelse av fortid, samtid og fremtid. De er ikke-fornybare ressurser. Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer må derfor sikres både som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.

Vår samtid og ettertid skal også få anledning til å sette sine fysiske avtrykk. Det er derfor viktig å definere hva som er viktig vekst og hva som er viktig vern. Endringer i samfunnet og i fagmiljøene påvirker fremstillingen av historien og synet på hva som er verneverdige kulturminner og kulturmiljøer.

"I Lov om kulturminner, § 2 defineres kulturminner og kulturmiljøer slik:

"Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes."
 

Lenker:

• Byantikvaren: http://www.byantikvaren.oslo.kommune.no/
• Agenda 2: http://www.agenda21.no/
• Fortidsminneforeningen: http://www.fortidsminneforeningen.no/
• Norsk kulturarv: http://www.kulturarv.no/
• Kulturvernets fellesorganisasjon: http://www.kulturvern.no/
• Norsk kulturråd: http://www.kulturrad.no/
• Miljøstatus i Norge: http://www.miljostatus.no/
• NIKU: http://www.niku.no/
• Riksantikvaren: http://www.ra.no/
• Miljøverndepartementet: http://odin.dep.no/md