 |
Karuss |  |
Status i Nome
Karuss er påvist i Skiensvassdraget
i Norsjø, bl.a. i Årnesbukta. Det er derfor grunn til
å anta at den også fins innenfor Nomes
grenser, selv om detaljer ikke er kjent. En fiskebiologisk
undersøkelse i 1986 (T.Kildal) nevner også karuss som art i Nomevatn
Biologi og økologi
Karuss har høy kropp som virker flattrykt fra sidene. Skjellene
er store. Ryggen er mørk og grønnlig, sidene
lysere med messingglans og undersiden er gulaktig.I små dammer kan tettheten av karuss bli
svært høy og fiskene blir små, vanligvis bare 10-15 cm. I større vann med
bedre næringsforhold kan arten bli opptil 45 cm lang og 4 kg tung. Den kan
bli over 40 år gammel.Den
formerer seg i frittlevende bestander.
Karuss liker seg best i vegetasjonsrike tjern og sjøer
og i rolige bakevjer i elver. Den
er meget tolerant overfor lave temperaturer og lavt oksygensnivå, og kan overleve i
svært grunne og stillestående vann der få andre arter ville klart
seg. Hovedføde er vegetasjon, men også vanninnsekter / larver står på menyen.
Karuss gyter på våren i
juni og de gyldne eggene fester seg til planter. Eggene klekker etter en
uke, yngelen hoder seg i dette området en stund til.
Karussens kjøtt er søtlig og velsmakende.
Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen
trives under dårlige forhold. Den tåler en høyere grad av forurensninger,
oksygenmangel og vinterkulde enn annen fisk. Om vinteren går karussen i en
slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at
vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser.
Hovedforekomst i
lavereliggende strøk på Østlandet
Karpefisken karuss finnes i Norge først og fremst på
lavereliggende deler av Østlandet, men også i andre deler av landet helt
nord til Tromsø.
Utsetting eller
naturlig innvandring?
Tidligere har man trodd at arten ble innført til Norge med katolske munker
som kom fra andre land sørover i Europa. I den katolske fastetiden var det
ikke lov å spise kjøtt, men fisk kunne munkene spise. Munkene holdt derfor
karuss og karpe i dammer ved klostrene. Mye tyder imidlertid på at
karussen spredte seg til lavereliggende deler av Østlandet allerede for
flere tusen år siden (etter den siste istiden), og at den var en naturlig
forekommende art her da munkene kom. Forekomsten i andre deler av landet
skyldes nok utsettinger.
| 
