Kultivering og utsetting av fisk

Målet med fiskekultiveringstiltak er å bevare og styrke våre fiskebestander
I 1950- og 1960-årene kom det mange pålegg om fiskeutsetting i regulerte vann og vassdrag.  I etterkrigstiden fram til 1980 var det en omfattende kraftutbygging i Norge, der regulanten ble pålagt å sette ut fisk som kompensasjon for tapt rekruttering.  Hovedtanken bak kultiveringsarbeidet er at det skal foregå innen vassdraget. Det innebærer at både stamfisk, anlegg og utsettingsarbeid bør skje i samme vassdrag.

Genetikk - ny problemstilling i fokus
Klekkerier og settefiskanlegg har vært bygget og drevet gjennom 150 år i Norge. De første 100 årene var slike anlegg små og driften hadde et svært lokalt preg.  Fra 1950-årene skjer det store vassdragsutbygginger i Norge. Mange gamle små klekkerier legges ned og erstattes store fellesklekkerier.  Regulanten ble pålagt store fiskeutsettinger som kompensasjonstiltak, ofte uten at dette var knyttet til  spesifikk stamme.

I løpet av de siste 10-20 årene har forvaltningen tatt stadig større hensyn til at bestandene av ferskvannsfisk er oppdelt i lokale stammer som hver har sitt spesielle genmateriale.  På denne bakgrunn er det blitt stilt spørsmålstegn ved det store omfanget av utsettinger av fiske med svært forskjellig avstamning.   Som et ledd i arbeidet for å ta vare på de lokale stammenes egenskaper, ønsker forvaltningen å redusere omfanget av utsettinger. Skal det likevel foretas, skal det brukes settefisk av lokal stamme.  For å gjennomføre dette er det laget fylkesvise kultiveringsplaner som ser på behovet for settefisk og hvor den skal produseres. 

Etter den gamle fiskeloven kunne man uten tillatelse sette ut fisk, dersom arten fantes i vannet fra før, men nå kreves det tillatelse til all utsetting. Og nå legges det opp til at man vil forby utsetting av såvel fremmede arter som fremmede stammer.

NB.  Fisketomme vann har også en verdi. Det kan faktisk være avgjørende for å bevare salamanderbestander.

Telemark delt inn i kultiveringssoner
I Telemark er det opprettet 9 soner som hovedsakelig dekker de ulike hovedvassdragene i fylket :

• Sone 1. Alle vassdrag som drenerer til Numedalsvassdraget.
  (Gjelder bare mindre områder i Telemark)
• Sone 2. Alle vann som drenerer til Farris.
  (Gjelder bare mindre områder i Telemark).
• Sone 3. Anadrom strekning i Skiensvassdraget og mindre kystvassdrag. (I hovedsak strekningen i Skiensvassdraget opp til Ulefoss, Oterholt i Bø og Omnesfossen i Heddal + Herreelva.)
• Sone 4a.   Kragerøvassdraget og nedre deler av Skiensvassdraget.
• Sone 4b. Høgfjellsområdene i øvre delen av Skiensvassdraget.
• Sone 4c. Hardangervidda nasjonalpark.
• Sone 5. Vegårsheivassdraget.
  (Bare et lite areal i grenseområdet til Aust-Agder.)
• Sone 6. Arendalsvassdraget.
• Sone 7. Tovdalsvassdraget. (Bare et lite areal helt vest i Fyresdal.)
• Sone 8.  Otravassdraget.
  (Bare et lite areal grenseområdet helt vest i Tokke/Vinje.)
• Sone 9. Suldalsvassdraget.  (Bare et lite areal helt vest i Vinje.)
  

Nome er delt mellom sone 3 og 4, hvor UIefoss er skillet.

Det settes opp kriterier for hvilke stammer som skal brukes innenfor hver enkelt sone og hvor de skal produseres.  Det skal da svært gode grunner til å flytte fisk inn i disse sonene. På denne måten skal også faren for spredning av fiskesykdommer og parasitter reduseres.  Andre tiltak for økt naturlig produksjon anbefales. Blant disse er habitatforbedring på gyteelver og forskrifter for vern i gytetida, kombinert med økt oppsyn.

Flytting av fisk over grensene mellom hovedsonene er som hovedregel ikke tillatt.

Hovedoppgaver
Hovedoppgaven i framtidens fiskestell må være:

1. Bevare fiskens leveområder og livsbetingelser.
2. Biotopbevarende/-forbedrende tiltak.
3. Opprettholde en optimal naturlig produksjon.
4. Bevare artsmangfoldet, men vektlegge arbeidet mot arter som har en høstingsverdi.
5. Fiskearten skal gi grunnlag for høsting, rekreasjon og økonomi.

Sist oppdatert av Nome kommune 23.10.2006