 |
Laks |  |
Status i Nome
I Skiensvassdraget vandrer laksen opp til
Oterholfossen i Bøelva og til Omnsefossen i Heddøla. I Nome er
slusene og
dammen ved Ulefoss et effektivt hinder for videre oppgang vestover
i vassdraget, slik at den stopper her.. Den laksen som tas
i Nome, blir derfor tatt i Norsjø nedenfor Ulefoss sluser.
Tegning: Dept. of nat. resources, Mich,
USA.
Skiensvassdraget -
laksen har problem
Laksen ble gjeninnført i vassdraget gjennom åpningen
av laksetrappa i Skotfoss i 1977. Den første oppvandrende laksen ble
registrert i 1983. Omfanget av naturlig reproduksjon er ukjent i
vassdraget, men det har vært drevet systematisk utsetting av fisk
siden 1981. Hovedproblemet for laksen i vassdraget er de få
egnede oppvekstmulighetene for smolt, kombinert med
vandringsghindre for gytelaks i
Skotfoss. Les
mer.
Forskrift
For å regulere fisket etter laks i Skiensvassdraget er
det utarbeidet en egen forskrift. Forskriften regulerer en rekke
forhold knyttet til bl.a. redskap, fisketider m.m. Les
mer.
Biologi og økologi
Laks
ligner mye på ørret, men den kan skilles fra denne på en slankere halerot
og at laksen sjelden har
kroppsflekker på
under didelinjen. Laksen kan blis svært stor , og vekter
på oer 30 kg er registert i
Norge. Laksen lever i sjøen men går opp
i elver for å gyte. Den forekommer derfor bare i elver,
hvor den har fri oppgang fra havet.
Laks gyter i elver om
høsten, og eggene ligger nedgravd i elvegrusen til klekking i april/mai.
Etter 2-5 år i elva gjennomgår lakseungene en forandring som gjør dem i
stand til å leve i saltvann. Denne prosessen kalles smoltifisering. Når
lakseungene etter 2-3 år er blitt smolt og har oppnådd en størrelse på
12-15 cm, forlater de elva og drar ut i havet. I havet foretar laksen
lange næringsvandringer, og vokser fort. Etter 2 - 4 år blir den
kjønnsmoden og starter gytevandringen med stor
presisjon tilbake til elva den kom fra.
Illstrasjon: Anton Rikstad.
Teorier om vandring
Mekanismene bak den presise hjemvandringen har vært mye diskutert, og det har vært lansert
ulike hypotesene i forskningen omkring dette. At luktesansen og preging på
spesifikke stoffer i elvevannet under utvandringen er viktige for laksens orientering i kystnære områder
er nå generelt akseptert. Hvilke stoffer som er aktive, og eventuelle andre sanser som er
involvert, vet man mindre om.
De ville bestandene av atlantisk laks er nå truet.
Feilbeskatning, elvereguleringer, forurensninger, sjukdomsspredning og
effekter av rømt oppdrettsfisk har ført til en dramatisk reduksjon av
antall bestander innen dens opprinnelige utbredelsesområde.
Målt i oppfisket kvantum og i antall lakseelver er
Norge verdens beste land for laksefiske.
Oppdrettslaks og villaks
De genetiske effektene av rømt oppdrettsfisk og
spredning av sjukdommer har etterhvert blitt et stort problem. Innslaget
av rømt villfisk er nå så stort at det fryktes at de kan endre den
genetiske sammensetningen til villaksbestandene. Resultatet vil kunne være
at lokale tilpasninger går tapt og resultere i redusert tilbakevandring
til de berørte vassdragene. Spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg
utgjør også en betydelig risiko for utvandrende smolt. Les
mer.
Truslene
Av
bestandene med god økologisk status finnes i dag 90 prosent i fire land;
Norge, Irland, Island og Skottland. Det at Norge også er det land med
flest gjenlevende bestander gjør at vi har et særlig ansvar i
forvaltningen av atlantisk laks. Utfordringene er mange, og forfatterne
fokuserer særlig på vassdragsutbygninger, forsuring, genetisk påvirkning
fra rømt oppdrettslaks og sjukdomsspredning.
Epoken med vassdragsutbygging er over, men
reguleringene har hatt sin pris. I så mye som én av tre lakseelver
påvirker reguleringer laksebestandene.
| 
