 |
Sik |  |
Status i
Nome Siken har en vid utbredelse i Nome. Den
fins både i de store vannene Norsjø og Flåvatn, i Straumen, Nomevatn og
Eidselva. Om sik også fins i
Tyrivatn, er det motstridende meldinger om. Mest taler imidlertid
for at den ikke forekommer her.
Siken i
Norsjø
I Norsjø
fins det tre typer sik; en elvegyter, en gruntvannsgyter og vintersiken som gyter på dybet. De
to første gyter om høsten, mens den siste som
navnet sier - gyter om vinteren.
Siken utgjør den største fiskeressursen i
Skiensvassdraget målt i antall og vekt, men det tidligere betydelige
sikfisket har i etterkrigsårene nesten opphørt. Resultatet av det
lave fisketrykket er at vi i dag har en for stor sikbestand i forhold til
næringsgrunnlaget. Det ser en på lav gjennomsnittsvekt og dårlig
kvalitet på den pelagiske siken.
En undersøkelse om sik i 6 innsjøer i Telemark i
1991 (Rapport 09/92, Fylkesmannen i Telemark) konkluderte med at bestanden
i Norsjø var stor, men at et større beskatning ville være gunstig, for å
på tettheten ned og størrelsen opp. I Flåvatn viste samme
undersøkelse generelt lave tettheter.
Biologi og
økologi Sik tilhører også
familien laksefisk. Siken er sølvblank med blågrønn eller brungrønn
rygg. Formen på kroppen er slank Den har en dypt kløfte hale .
Munnen er liten. Sik er godt utbredt, særlig i moderat flytende
elver og i stille vann (også brakkvann). Den spiser hovedsaklig
bunnlevende vanninnsekter/larver. Siken gyter om vinteren over stengrunn i
innsjøer og i elv i rolige, dypere partier. Eggene begraves i grunnen og
klekker om våren. Bare unntaksvis oppnås vekter på over 1 kg.
Sportsfiskerekorden er likevel på hele 4,15 kg.
Mange
varianter Siken er svært variabel i
kroppsform og størrrelse. Det er mye diskusjon omkring sikens
systematikk, og enkelte forskere har hevdet at det egentlig er snakk om
nesten 100 forskjellige arter. I dag tolker likevel de fleste siken
som en art, men med store variasjoner mellom
populasjonene.
|