Industrikultur

Norge er per i dag velsignet med olje som energikilde, noe som muliggjør opprettholdelsen av velstand. Det var imidlertid vannkraft som la grunnlaget for Norges industrielle vekst. Store nedbørs-mengder kombinert med høye fjellkjeder og mye snø, gav billig energi så fort vi lærte teknikken med å utnytte den.

Industristedet Ulefoss er i hovedsak et resultat av vannkraftutvinning fra gammel tid slik det ligger strategisk plassert ved munningen av Eidselva.

Brynesteinstrafikk
Allerede på 1000-tallet ble Telemark-vassdraget benyttet til transport av brynestein fra Eidsborg ved Dalen, kanalens endepunkt sett syd fra. Transporten foregikk med båt, men brynesteinen måtte tas opp og tranporteres med hest og kjerre forbi fossene.

Bestemmelsesstedet var Europa; Sverige, Danmark, England og Polen. Brynesteinen hadde flere formål. Hovedsaklig ble den brukt til å slipe (bryne, derav navnet), men den er også referert til i Snorre Sagaene hvor de der brukte den som kastevåpen.

Tømmertransport/fløtning
Senere, rundt midten av 1600-tallet, ble vassdraget benyttet til tømmerfløtning med virke fra de store skogene rundt elvefaret. Tømmeret ble blant annet sendt til Nederland, og til oppbyggingen av London etter brannen i 1666. For å kunne finne tømmeret igjen merket man disse ved hjelp av en merkeøks. I fossestrøk, som for eksempel Vrangfoss, kunne tømmeret sette seg fast, og det kunne ta år før man fikk tømmeret helt fram. Tømmerfløting gjennom slusene tok slutt på 1970 - tallet, og i dag tar man tømmeret opp ved Hogga og frakter det videre med bil.

Da man begynte med slusing av tømmer bandt man tømmeret sammen ved hjelp av kvister og senere vaiere til det man kaller en klubb. På Norsjø - Skien vassdraget sluses tømmer sommer som vinter ennå. Det må legges til at slusene der er modernisert. Frakting av is hadde sin blomstringsperiode i 1850-årene hvor man skar ut blokker og pakket dem i sagmugg, før de ble transportert videre med båt eller hest.

Telemarkskanalen - 500 mann jobbet i fem år!
Nettopp fordi det tok så lang tid å transportere tømmer langs vassdraget ble det på 1870-tallet bestemt at det skulle bygges kanal. Jernbane hadde også blitt foreslått. Arbeidet begynte i 1858 og stod ferdig i 1892. Det meste ble utført med hånd og hestekraft, og det tok 500 mann 5 år å bygge de 6 sluseanleggene fra Ulefoss til Hogga. Store steinblokker ble brukt til bygging av demninger, murer i damanlegg og vegger i slusekammrene og langs kanalløpet. Steinene skulle hogges ut, fraktes, tilpasses og monteres. Tunge steinblokker ble fraktet ned i triller på skinner eller ved naturlig fall. Man demmet opp fossen for å lede vannet inn i slusene og regulerte vannmengden ved hjelp en nåledam. Arbeidet med å bygge slusene ble stort sett utført vinterstid for å unngå de store vannmengdene. 20. september 1892 kanalen offisielt åpnet for trafikk.

Nome kommune har 6 av i alt 8 sluseanlegg, og hvert annlegg hadde en slusedel, en nåledamsregulering og et damanlegg. Demningen var for å heve vannstanden i elva, hvor nåledammen bidro til regulering av vannstanden, og sluser gjorde det mulig med båttrafikk på hele vassdraget. Løftehøyden på hele vassdraget er 72 meter. Se illustrasjon.

Båttrafikken på Telemarkskanalen
Før dampbåtene kom på vassdraget i Telemark var "praamene" et vanlig fremkomsmiddel. De måtte man ro og det kunne bli tungt mot motvind, strøm og tung last. Dampbåtene revolusjonerte ferdselen på vannene fra Strengen til Dalen. Hjulbåtene "Staatsråd Stang" og "St. Olaf", (Gallionsfiguren står ved inngangen), kom på vannet i 1852, og det ble samme år registrert 14.000 reisende. "D\S Nordsjø" skulle bli den første i en lang rekke lignende båter. Den ble levert av Akers Mekaniske Verksted i 1869. Båten var 100 fot lang, 16 fot bred og 7 fot dyp, hvilket var passe størrelse for å passe inn i slusekammeret. Farten var på 9 knop og den brukte 2 tønner kull i timen. Fast besetning var på seks mann: kaptin, styrmann to dekksmenn og to i marskinen. I tilegg kom kjøkkenpersonalet og postmannen.

I 1894 stod det flotte Dalen hotell ferdig og turisttrafikken blomstret opp. "D/S Victoria" ble satt i rute mellom Skien og Dalen. Båten ble bygget i 1882 og går fortsatt i trafikk. Det ble også i en 10-års periode bygget 22 båter i området langs kanalen, stort sett av typen brigg. Gode tider på fraktmarkede samt råvarer og arbeidskraft var en forutsetning. Skipsbyggmester for de fleste båtene bygget på Ulefoss var Anders Olsen fra Vestfold, mest kjent som byggmester på polarskuta "Fram". Rundt århundreskiftet var det 28 båter i ferdsel på Telemarkskanalen. Flåten bestod av hurtigbåter, lastebåter, slepebåter og isbrytere.

Årene mellom 1910 og 1920 ble toppår for turisttrafikk og allmen ferdsel på kanalen. Jernbane og veiutbygging stjal imidlertid etterhvert passasjerer og varefrakt fra kanalen. Det gikk jamt nedover fram til 1957 da det ble slutt på båttrafikken. Bryggene forfalt og båtene ble solgt eller hugget opp. I dag er turisttrafikken gjenopptatt, og "Victoria", "Henrik Ibsen" og "Telemarken" er satt i drift, og flere av bryggene blir istandsatt.

Ulefos Jernværk
Grunnlaget for å starte et jernverk på Ulefoss var blant annet tilgangen på kraft via vassdraget, tilgang på trekull, og og kort vei til utskipningshavner. Oppgangssager var allerede etablert ved Ulefossen. Norge var rikt på de nødvendige bergarter, men hadde ingen kunnskap i å lokalisere malm. Det ble hentet inn bergverkskyndige fra Tyskland, noe som også gjenspeilses i de mange ord og uttrykk fra gruvedriften. Drivverdige funn ble gjort på Fen i Nome.

Fensfeltet ble dannet av en søyleformet bergartsmasse som har smeltet og spreng vei opp gjennom grunnfjelsbergarter for ca. 570 mill. år siden. Det finnes bare to forekomster av kalksprutende vulkaner i verden, og ett av dem befinner seg her. Fensfeltet har blitt verdenskjent for sin komplekst sammensatte berggrunn. Det 5 kvkm. store området ved Ulefoss er Norges mest studerte område. Her finnes blant annet bergartene Søvitt, Hollaitt, Fenitt og mange andre med navn fra dette området.

I tillegg til disse ressursene var det også et marked for jernprodukter. Da jernverket offisielt startet var Norge i union med Danmark, og i krig med Sverige. Dette gav etterspørsel etter krigsmateriell, og åpnet for produksjon. Produksjonen på jernverket regnes fra 1657, og ble starten på den industrielle revolusjonen i Nome. For å få tilgang på råjern knuste man Rødberg og smeltet i en masovn (eller marsovn, oppkalt etter krigsguden Mars). Under godt beregnet temperatur kunne man skille råjern fra slagg. Slagget ble smeltet om til lecablokker og blandt annet brukt til grunnmur på Ulefos Hovedgaard. Dyktige treskjærere skar maler til utsmykkinger som den dag i dag pryder de mange ovnene. Disse dro ofte rundt fra jernværk til jernværk med mye av de samme motivene. I dag er det bare Ulefos Jernværk som er i drift blant de engang så tallrike i sør- øst Norge. Forøvrig er Ulefos Jernværk det eldste i europa som ennå er i drift.

Da det ikke lenger var behov for krigsmatriell gikk man over til å produsere mer dagligdagse ting, blant annet ovner. Gravkort og gravgjerder ble også produsert. I dag er jernværket et smelteverk og mye av produksjonen består av bil- og anleggsdeler både til inn - og utland.

Industrien påvirker miljøkvaliteter i kommunen

Industrien i kommunen påvirker også miljøtilstanden i Nome. Les mer

Sist oppdatert av Nome kommune 23.10.2006