| |
Vi starter ved Fen skole. Klokkergården var Fen skole frem til 1920. Det var klasserom i første etasje og i halve annen etasje. Uthuset på klokkergården lå fra hjørnet av skolegården langs med gjerdet og et stykke frem dit asfalten er nå. Låvebrua hørte til skolegården og var et populært solingssted om våren. Alle verkseierne og gruveeierne satte sin ære i at det skulle være gode skoler for arbeidernes barn, sånn kunne de vise et sosialt engasjement. Første gården er Fen. Det var slik at bøndene måtte innlosjere gruvearbeiderne i den den første tida etter at gruvene ble satt i gang og sikkert helt inn på 1800 tallet. En historie fra denne tida er antageligvis fra denne gården. Postvegen gikk forbi her og over Langkåsjordene i vestlig retning og mot Namløs i øst. Folk red eller kjørte og det hendte at de ba om nattely på gårdene langs vegen. En reisende hadde fått losji i et rom der det også sov noen gruvearbeidere. Ut på natta våkna han av at det sto en kar og rista i en annen. "Nå må du opp - du skal ute og kjøre Dævelen", sa han. Fremmedkaren ble livredd og for på dør det forteste han kunne. Han kunne jo ikke vite at Dævelen var navnet på den ramlete innretningen som het hestevandringen - datidas erstatning for den elektriske motoren! Bak Fensgården lå i gammel tid en stavkirke. Kirkegården ligger der hagen til Klokkergården er og gjennom tidene er det her gravd frem flere ben fra mennsker. Rett nedenfor husene på Fen ligger gruva Lichtloch (lysholet). Gruvearbeiderne hadde ikke noe forhold til femmede språk så på folkemunne het denne gruva Lettlokk. Før vi går videre må det nevnes at bedehuset ble grunnlagt av gruvearbeiderfamilier. De var opptatt av Indremisjonen, noe som sikkert ikke var så rart, da det blant gesellene i gruva var mye drikk og mange som levde et dårlig liv. Vi går videre nedover bakken mot Løksbrua og ser utover Fensmyra. Karl Torjusrød som døde i 1980, fortale at det var en lite tjern ute på myra da han var en liten gutt. I 50-åra var det store dype grøfter på myra som om våren sto fulle av vann. Stedet var et eldorado for viper - og det var ikke uvanlig å se opp til 20 viper på jordene om våren. Etterhvert ble nesten alle grøftene lagt i rør og vipene er borte i dag.
Vipa er borte fra Fensmyra i dag foto: Andreas Trevad En stille bekk rant fra myra og ut i Bolladalen. Et gammelt ord for stille rennende bekk er lo`g og det er sannsynligvis opprinnelsen til navnet Lo`ksbrua og Lo`ken like ved. Men Lo`ken var også et navn for Leikarvoll og siden det var så nær kirkeplassen kan dette også være en mulig tyding. Langs myra var det bare buskas men det sto ei lita stue innpå der rett sør for Lo`ken. Den ble kalt Bøkkerstua, for der bodde det en "bøkker", dvs en håndverker som laget trebøtter og andre trekar. Dette var selvfølgelig nødvendige ting til bruk for oppheising av vann og til vannkar ved fyrsettingen. Bøkkerstua ble revet først på 1900-tallet og det ble sagt at den var helsefarlig å bo i. Fra Løksbrua går vi opp bakken til gruvehaugen. De siste som bodde her var Marie og Hans Framnes. I bekken opp mot Grubehaugen vokser det flere sjeldne planter, blant annet hvit bitter bergknapp, åkermåne og blåfjær. Husene på Gruvehaugen var bebodd av to familier - og her var det lønningskontor og gruveklokke som varslet tiden. I bjelkene kan en fortsatt se hullene der kruttstikkene ble tørket før dynamittens tidsalder. Like nedenfor ligger Bolla gruva - det største dagbruddet i hele gruveområdet. Vi følger nå stien som går fra uthuset og over det samle jordet som kalles Myrhalsen. Midt på jordet ligger Ovns - gruve. Nå kan vi se ned til Gruben. Dette huset sto tidligere nede ved Postvegen. lenger oppe i lia ligger Stigerboligen. Den siste stigeren som bodde her het Isak Wetlesen. På gården Lillejordet ble Hans Osterholt født. Han var en betydelig mann innenfor arbeiderbevegelsen i Norge. Ved enden av myrhalsen er en fin gruvegang. Den har en fin karakteristisk bue. Her er mange hauger med kasserte steiner og utsikt til en stor inngang. Dette er en del av Adler gruve. Like nedenfor tar vi til venstre inn til Maskinhuset. Vi ser muren som står igjen. Dette huset ble ombygd til familiebolig og det bodde to familier her pluss vaktmannen i gruva. Hans Christian Torjusrød, som ofte lurte seg ned i gruva som guttunge - kan fortelle at nede i fjellet under sletta innenfor maskinhuset var det noen kjempestore hjulsom fortsatt kunne beveges for mange år siden da han sist var nede i gruva. Å gå ned i gruva i dag er farlig fordi treverket som tidligere dekket sjaktene er helt råtnet opp. På sletta ved maskinhuset har antageligvis kjørevandringen vært. i sentrum av sletta er et sirkelrundt hull som er tettet igjen med stein. Sletta er passe stor for en kjørevandring. Vi går tilbake til stien som fører fra Myrhalsen og ned til Norsjø. Denne stien er den samme som gruvearbeiderne brukte i gammel tid.Ned i bakken ligger boplassen Bergerud ca 15 meter til venstre for stien. Grunnmuren viser at huset hadde vinkel. Utsikten fra Bergerud er en av de flotteste i Nome. Ved enden av stien krysses Grønvoldvegen. Her ligger boplassen Strandplass. Den siste som bodde her var en mann som het Elvesæter. Nede vecd Norsjøstranga ligger ruinene av steinknuseren, vaskeriet og labratoriet. Her var også en stor opplagsplass og stokkene i vannet forteller oss at her har det vært kai. I området fantes også badehus og spisebrakke som ble brukt i den siste perioden som gruva var i drift. Fra Norsjø tar vi Bolladalen oppover. Bolladalen har vært karakterisert med veldig mye fin edellauvskog som nå er hugget ned. I Bolladalen kan vi se stollen som går helt inn til Bolla gruve. Vi ser dagslyset langt der inne og kjenner den iskalde trekken fra fjellet. Utenfor åpningen blomstrer blåveis på sommeren og bringebærene er modne i oktober. Kilde: Reidun Larsson, Fen skole
|
|
