Tre vassdrag
omtales:
ARENDALSVASSDRAGET.
Arendalsvassdraget er
sterkt belastet med sur nedbør, og tålegrensen er i dagens situasjon
overskredet i hele vassdraget. Bare i den øvre delen (Vråvatn-området)
representerer vannkvaliteten ingen fare for fiskebestanden.
Aluminiumskonsentrasjonen i Nisser og Fyresvatn har økt med
mellom 50 og 100 % siden 1982. Dette medfører at fiskebestandene i de to
innsjøene har vanskeligere livsbetingelser i dag enn for 10 år
siden.
Situasjonen i dag og
utsiktene fremover indikerer at kalking er et aktuelt tiltak for å sikre
biologisk mangfold inkludert fisk. Kalkingsbehovet vil imidlertid avta
etter hvert.
Rorevannet ligger som en blindtarm nederst i
Arendalsvassdraget.
Rore og Syndle (naboinnsjøen) har
gjennomgått en betydelig vannkvalitetsforbedring etter at det ble satt
igang kalking i de to tilløpselvene. Dermed har pH-verdiene økt
gjennomsnittlig 5,4 og konsentrasjonen av giftig aluminium har sunket.
Nitratinnholdet er dobbelt så høyt som tidlig på 1960-tallet. Økningen
skyldes for en stor del av nirtogentilførsler via forurenset luft og
nedbør.
(Kilde: Miljøstatus for
Aust-Agder.)
BARBUVASSDRAGET.
Barbuvassdraget ligger
innefor tettbebyggelsen i Arendal , spesielt rundt Jovatn og omkring
Langsæ. Det er bosatt 1505 personer i nedbørfeltet og 205 av disse
er ikke knyttet til offentlig kloakknett og 84 % av husstandene har
slamavskiller (med infiltrasjon, sandfilter, eller direkte utslipp), 14
% har tett tank for WC. Det offentlige ledningsnettet kan det forekomme
en del lekkasjer.
Barbuvassdraget er moderat påvirket av
forurensningstilførsler fra kloakkutslipp og landbruk. De
bakteriologiske forholdene viser at der er kloakkpåvirkning av hele
vassdraget. Jovann er påvirket av næringssalter fra bebyggelsen omkring
noe som har ført til relativt høye algekonsentrasjoner. Forurensningen
kommer fra kloakkledninger.
pH-verdier i
Barbuvassdraget:
Resultater fra en
undersøkelse i 1996 viser at det ikke ble målt pH verdier under 6,0 på
noen av lokalitetene i Barbuvassdraget. De høye pH verdiene skyldes at
store arealer ligger under marin grense, noe som gir vannet god
bufferevne mot forsuring. I de delene av vassdraget som ligger over
denne grensen vil pH-verdiene være betydelig lavere, sannsynligvis rundt
5 eller mindre. De enkelte vannene:
- Øvre Longum. Her var
pH –verdiene gode, dvs. mellom 6 og 6,5.
- Longumvannet. Meget
gode pH-verdier fra 6,5 og oppover.
- Jovann. Meget gode
pH-verdier, samme som Longumvann.
- Langsæ
øst. Meget gode pH-verdier.
- Langsæ
vest. Meget gode pH-verdier.
Næringssalter i
Barbuvassdraget:
Fosfor:
Naturlige
bakgrunnskonsentrasjoner av fosfor i avrenning fra utmarksområder på
Sørlandet ligger på ca. 3-5 ug P/L, mens i områder under marin grense
(under 30 m) må påregne noe høyere verdier. Av de innsjøene/vassdragene
som er tatt prøver av er Longum den minst påvirkede med 7-21 mikrogram
P/L. Av innsjøene Jovann, Langsæ Ø. Og Langsæ V. var det vestre
bassenget i Langsæ som var mest forurenset med fosforkonsentrasjoner
helt opp mot 40 mikrogramP/L. Fosfor er uorganisk, løst fosfat i vann
tas vanligvis raskt opp av planter i vannet. Det skyldes at det er
underskudd på fosfor i de fleste innsjøer og elver i Norge.
Nitrogen:
Den totale
nitrogen i bekker og innsjøer i Norge stammer fra langtransportert
forurenset luft og nedbør. Middelkonsentrasjonene av total nitrogen i
vassdraget lå i størrelseområdet 500-750 mikrogram N/L. Den laveste
nitrogenkonsentrasjonen ble målt i Øvre-Longum , mens Jovann hadde den
høyeste. Høye konsentrasjoner av nirtogenfraksjonen ammonium i
overflatevann er en indikator på forurensning fra lokale kilder som
f.eks. kommunalt kloakkvann eller landbruk. I uforurenset bekkevann er
ammoniumkonsentrasjonene vanligvis lave, < 50 mikrogram N/L.
Kalium:
Det kan være en
indikator på landbruksforurensning ved at naturgjødsel, og de fleste
tilfeller kunstgjødsel, inneholder dette plantenæringsstoffet. Det ble
ikke funnet spesielt høye kaliumskonsentrasjoner, som det er nærliggende
å knytte til landbruksaktivitet.
MOLANDS- OG LANGANGSVASSDRAGET.
Fosfor:
Brekkeelva (det
største tilløpet til Molandsvatn) hadde svært høye, men varierende
fosfor-konsentrasjoner. Høye konsentrasjoner av løst fosfat i bekken
viser at forurensningen stammer først og fremst fra lokale kilder som
landbruk og bebyggelse og i mindre grad naturlige prosesser. Så ved
Molandsvatnet det avrenning fra kloakkledninger og jordbruk.
Nitrogen:
Konsentrasjonene av nitrogen i Brekkeelva var også høyere
enn normalt og det skyldes først og fremst landbruket.
Kalium:
Som med nitrogen
og fosfor i Brekkeelva ble det målt for høye konsentrasjoner av kalium,
og det kan komme av avrenning fra naturgjødsel og
kunstgjødsel.
Surhet:
Hele vassdraget
er påvirket av litt surhet, men i Brekkeelva og Langangselva ble det
målt pH-verdier under 6,0. Dermed må vannet karakteriseres som nokså
dårlig.
Vurdering:
De høye
konsentrasjoner av nitrogen og fosfor i Brekkeelva gjør at tilstanden må
karakteriseres som dårlig.
Kilde:
NIVA-rapport forMoland- og Langangsvassdraget 1995-97 og Barbuvassdraget
i Aust-Agder, Vannkvalitetsundersøkelse 1995-97.
